Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


USA Turen 2005.

  Dette er en reiseskildring fra min tur gjennom den Amerikanske midtvesten våren 2005. Turen gikk i en Chevrolet Camaro gjennom 10 stater med opplevelser av alle slag. USA er etter denne turen det perfekte ferielandet for meg, og som Arnold sier; I`ll be back....



Dag 7. Tirsdag 17 Mai.   Fra Mitchell til Rapid City.

   Vi drar fra Mitchell og vestover Dakota til Rapid City i Black Hills. På turen er vi innom præriebyene Presho og Chamberlain, vi krysser Missouri river, besøker statshovedstaden Pierre, et gammelt nybygger "dugout", The Badlands, Wall, og til slutt ser vi The Black Hills dukke opp i det fjerne.

 Se flere bilder fra turen HER.



   Vår etappe på vår nasjonaldag gikk fra Mitchell over Missouri elven og til Rapid City i Black Hills. De grønne feltene på kartet er indianer reservater. 6 stykker i dag, men opprinnlig var hele vest Dakota reservert indianerne. Vi vet jo åssen det gikk. Ikke i favør de som var her først... Senere på turen besøker vi et av dem....







   Vi måtte ha vinduet på gløtt hele natta i Mitchell, SD. Det er varmt ikke bare om dagen men natta igjennom. Til tross for 17 Mai og nasjonaldag hjemme i vanligvis småsure værforhold er det her ute varmere enn noen sommerdag hjemme. Vi var vel likeglade med 17 Mai feiringa hjemme. 17 Mai i Sør-Dakota var vel så bra. Vi var oppe tidlig 17 Mai morgenen i Mitchell. Nydusja og nyhøvla Nordmenn på sin nasjonaldag klyver ned i sin Chevrolet Camaro ute på parkeringsplassen ved motellet i Mitchell, SD.

Først et lite tilbakeblikk på kvelden før... Skal noen hit ut, så gå på bar i mainstreet i Mitchell. Det er annerledes enn hjemme. Her ute var det på en Tirsdagskveld fulle hus overalt fylt med voksne vanlige folk fra bygda. Vanlig og vanlig.. vel, vel,,,, Alle ligna mye på filmfigurer og de så ut som de kom rett fra settet til en westernfilm. Neida, de var vanlige gardbrukere og folk fra området. De hadde bare sin vanlige standard klæsdrakt på seg. Ikke noe snobberi her garden.... Vi var rett og slett ute på bygda i Dakota. Folk er slik.

Vi koste oss både her og der på begge steder av gata, og vår kjære Mr. Miller var billig fra digre mugger (vanlig med mugge, - tøfft) Vi tok kvelden en gang, og tusla ut svingdøra fra bisonbaren.

På plankefortauet utenfor møtte jeg en kar i svart dress, kvit skjorte, svart vest med blanke knapper, og svart vidbremmet hatt.
Han hadde støvler med sølvtupp på og sporer som skrangla lett.... Han hadde en tynn sigar i ene munnviken. Jeg gikk ett steg til siden så vi kunne passere....
Idet vi passerte hverandre ga han meg et stikkende blikk med stålgrå smale øyne, og nikket kort. Var det Morgan Kane. ?? Det måtte ha vert det...


   Camaroen starta med et brøl, - nåja, ikke overdriv nå (sier Ingar). Dagens plan er klar. Først til Missouri river. I-90 vestover det fantastiske Dakota landskapet går i en fei.

Vi kommer til stedet hvor gamle US highway tar av. Vi velger den for å passere elva ved en av de eldste byene på østsiden av elva, Chamberlain. Nok et fantastisk fint sted.

Byen ligger litt nord for I-90, og har dobbel bru over Missouri elva. som vi ser på bildet til venstre her tar bruene av omtrent midt i sentrum av byen. Mainstreet ligger langs med elva nordover fra bruene og har som de fleste slike byer gamle flotte bygninger fra første del av forrige århundret. Atmosfære og miljø i store doser. !!!

Stedet var i tidligere tider bosted og møteplass for mange indianer stammer i Dakota, og byen sies å ligge på samme sted. Etter at indianerne ble plassert i reservater ble det i byen bygd en skole og internater for indianerne.

Det er i senere tid bygd museum også, og vi tar en tur innom der. Litt vemodig og litt trist er det sjå deres historie. Vi forlater stedet tankefulle og med respekt for indianernes gamle livsstil.



På bildet til venstre er Ole m. i godlune på østsida av Missouri elva, som er utrolig brei og (lang..?). I bakgrunnen ser vi både de gamle bruene og den nye litt lenger nede... Nydelig sted. !!


Vi slapper av nede ved elva og lar varmen og elvebrisen tine frostkrokete Norske ledd. !!!

Vi ser oss tilbake mer enn en gang da vi kjører over den gamle humpete brua over Missouri elva da vi tar oss opp vestbredden og ser Chamberlain bli borte på østsida. Virkelig et flott sted. !!!


Framfor oss vider Dakota prærien seg ut for alvor. Vi mister nesten pusten av utsikten rundt oss. FANTASTISK. !!!


   Vi tar av I-90 igjen og tar gamle vegen opp til Presho. Byen skal kommende Lørdag arrangere "bullriding",- Rodeo altså. Vi tar en kikk på byen og roer ned, før vi spør oss for om hvor arenaen ligger.

Dama i butikken lurer på hvor vi kommer fra , og folk fra Norge er det ikke ofte i Presho. Vi skal nå absolutt komme tilbake på Lørdag å se skikkelig "bullriding" sier hun. Å så er det dans etterpå ....!!!

Presho er typisk for de karrige små byene her ute som klarer seg som best de kan. Litt i bakevja nå som "storvegen" går lenger ute på sletten, men sjarm så det hoder. Dette er ekte og orginalt.

Sjarmen er i motsettning til større steder at folk VIL prate, og å komme i kontakt med den ekte Amerikaner er ikke i det hele tatt vanskelig eller skummelt. Problemet er heller du som Nordmann som ikke er vant til slik åpenhet og gjestfrihet og dermed er noe reservert.

   Vi tar gamlevegen vestover et stykke og slutter oss til I-90 etter ei stund. Vi har bestemt at vi avlegger statshovedstaden Pierre en visitt. Vegen tar av nordover og passerer et nasjonalt "grasland" som de kaller det.

Det er originalt præriegress, med torv som aldri er pløyd. Enorme områder på begge sider av vegen utgjør grasslandet, hvor det ikke er noe som helst, bare gras så langt du ser. Denne plassen var noe av det mest øde vi besøkte på hele turen. Til tross for hovedveg til statshovedstaden kom det knapt en bil. (Se Mine Bilder)

Vi kom til Pierre og ble en smule skuffet. En litt trist by i et lite sjarmerende område. Det ligger nede i en "dump" ved elva, men mangler liksom noe på at vi liker oss her. Vi tar en runde og tar en del bilder ved state congress, og rundtomkring.

Vi kjøper mat på et sted i byen, og bevåker et lite opptrinn på gata utenfor.
En gjeng maskinførere driver og graver gata i filler. Skifter ut rør ser det ut som. En gammel pick up kommer inn fra sør, og blinker inn til venstre og skal inn på bensinstasjonen over gata. Idet den skal kjøre over,- stopper den. !!!!

Gravemaskingutta blir oppmerksomme på episoden etter noen sekunder og en 8-10 karer stormer ut av maskiner og opp av grøfter og sammen med en del folk fra gata pusher de pick up`en over til bensinpumpene. Dama i bilen takker hjertelig og maskin karan gir hverandre "high five" og går tilbake til sitt.

Sammenlignet med hjemme ville vel denne pick upèn ha stått der med en del hånflir og fått en del sure bemerkelser og en finger eller to, ei god stund..... Forskjell.

Vi dro samme veg vi kom og tok på nytt fatt på I-90 vestover. Vi har på denne tiden på dagen kommet langt på dagens etappe, og neste er The Badlands.
Vi stopper på en gammel Trading Post ved avkjøringa til vegen som går gjennom Badlands. På dette stedet har det ligget trading post siden 1876. På samme tomta. Vi drar sørover mot Badlands.



   Ved inngangen til Badland Nationalpark ligger "farmen" til Ed og Alice Brown. Dvs. de originale bygningene som Ed satte opp på sine tildelte 160 acres i 1909.

Historien om Ed Brown finner du flere steder på nettet. Jeg hadde for mange år siden lest om dette stedet og gledet meg til å se det "live". Stedet er altså den originale boplassen og alt, plus litt innsamlet redskap og utstyr fra omegnen har stått på gården siden 1909 og utover.

Ed og Alice var godt oppi åra da de kom hit og det ble aldri noe mer husbygging enn denne "dugouten". Det var slik de aller fleste bodde i de første årene sine ute på prærien, eller om mulig enda dårligere. Mang en utvandret Nordmann bodde antagelig i slike "hus" på slutten av attenhundre tallet på sin farm. !

Huset er gravd inn i bakken, og har torvvegger på tre sider. Det er bare fronten som er av plank. Stedet var faktisk bebodd til like etter krigen da en leieboer flyttet herfra.

Sønnen til Ed og Alice, - Charlie, kjøpte seg bil, og T-Forden står i låven den dag i dag. Nybyggere som gravde seg inn i bakken med slike "hus" ble kalt Sodbusters.

De virkelige Sodbusters bor nede i jorda, og det var minst en stor by (det kalles by) hvor Præriehundene bodde. De er kvite i pelsen disse bråkmakerne som bor her, mot normalt litt brunaktige. Det er en artig historie om dette også, som finnes på nettet. Søk,søk...


   The Badlands er et område som vær og vind har formet til et nesten ugjennomtrengelig landskap. Fjellet, eller det er ikke så mye fjell egentlig, men heller sand og leire, har en fantastisk fin farge som forandrer seg med sol og lysforhold.

Vi trodde det var fort gjort å se på Badlands, men den gang ei..... Parken er svinstor, og vegen gjennom går mil etter mil på kryss og tvers, opp og ned gjennom et lanskap som ligner mer på månen enn på prærie landet rundt. Er du i Dakota, ta en tur hit. Ingen blir skuffet, unntatt kanskje de som skal på fottur her. Det er ikke sikkert de kommer ut igjen på ei stund......

De anbefaler folk å komme enten ved soloppgang eller solnedgang, for da er visst fargene på fjella rent utrulege.... Vi fikk tilnærmet overdose av "månelandskapet" og alle sagbladfjellene.



   Vi ristet av oss månestøvet og lengtet til Wall Drugstore for å drikke vann. Det første vi (alle egentlig) kommer til etter Badlands er den lille byen Wall. De er kjent for en ting. Nemlig Wall Drug. Butikken sin altså.

Da Amerika fikk biltrafikk var det ingen spøk å krysse Prærien. T-Forden klarte nok jobben, men for folka inni var det glovarmt om sommeren.

En kar som drev butikk i Wall på den tiden ville lokke folk fra vegen og inn i butikken sin, og satte opp plakat om at på Wall Drug fikk alle gratis "ice water".

Det gjorde susen, og Wall Drugstore er i dag mer en turist attraksjon enn en butikk.
Men vann, det har de den dag i dag.....

På bildet ser vi både Ingar og Camaroen på det vi moret oss med å kalle "Wall street", ha, ha... Wall Drug ligger bak fotografen her, og til venstre for Camaroen ligger Cactus Cafe.

Vi likte like godt Cactus Cafe, for makan til miljø skal man lete lenge etter. En blanding av bar og mat-servering var det, og med absolutt alt i klassisk innredning, klientell, atmosfære, miljø, og det vi ikke husker i farta.

En lang høy bardisk med speil bak på venstre side av lokalet, og rekker med "båser", bord og benk, på andre veggen. Innerst i rommet billard, og spillautomater.

Som på Hansen på Fåvang hadde byens lokale klan sitt runde bord til høyre for inngangsdøra, som sa pliiing, da vi kom inn. Blårøken sto over heltene rundt bordet. Røykeloven hadde dårlige kår i Wall. På slike steder spiller Jukeboxen fortsatt Patsy Kline.

Vi åt burger og glodde i smug på alt det "tøffe" inne på CC. Man har faktisk vondt for å dra fra slike steder, så betatt blir man. (Jeg prater for meg sjøl..)

   Men, vi hadde store planer om å nå Rapid city på 17 Mai, så vi dro videre mot vest. Vi hadde solnedgangen mitt i fleisen da Rapid City dukket opp ved foten av Black Hills.

Naturlig at de heter nettopp det. Fjellene så svarte ut i solnedgangen. RC ligger i "unnabakke" som vi sa. Dvs. at prærielandet daler nedover og ender opp i en dalsøkk ved foten av Black hills området. Det er ikke ETT fjell om noen tror det altså. Black Hills har samme areal som 1/2 parten av Sveits... så det klart for alle.

Vi fant det ideelle hotellet rent plasseringsmessig. Med fin utsikt, god standard, passe avstand til matsteder, og billig. Ingar pruta prisen ned til 300 kr. pr. pers. pr. natt. Vi var fornøyde. Vi ville bli i Rapid City en 3-4 dager for å slappe av, og se området i "ferietempo". Vi gledet oss.

Det var 17 Mai det. Dagen derpå drar vi fra vår "base" i Rapid, opp til "trynlia" , eller Mount Rushmore og ser på presidentene i fjellveggen. Vi stopper på i den lille byen Keystone, og vi ser oss omkring i Rapid City. Vi snubler over fine biler i "nabolaget", så heng med.

 Se flere bilder fra turen HER.


  Les om dag 1 HER. Flyreisen, Detroit, og Hillsdale Michigan.

  Les om dag 2 HER. Hillsdale til Chicago. Med stopp i South Bend og Kenosha.

  Les om dag 3 HER. Fra Kenosha til Green Bay. Vi besøker bla. Port Washington og får se en skikkelig bilsamling.

  Les om dag 4 HER. Fra Green Bay til Chippewa Falls. Vi besøker bla. Lena og Norway. Vi krysser de store skoger og "farmer land" i nord Wisconsin.

  Les om dag 5 HER. Fra Eau Claire til Minneapolis.
Vi besøker Stillwater, vi treffer en ekte hot-rod, vi kommer til St.Paul og Minneapolis, vi svir visakortet på "The Mall" og er på Hooters restaurant.


   Les om dag 6 HER.   Fra Minneapolis til Mitchell, SD.
Vi besøker Sioux Falls, Garretson, og Mitchell, og andre prærie-småbyer. Vi går i fotspora til Jesse James, vi blir hilst på gjennom hele Minnesota, og liker oss kollosalt godt ute på den eeeeenorme prærien. Sola skinner og det er godt og varmt.


   Les om dag 7 HER.   Fra Mitchell til Rapid City.
Vi drar fra Mitchell og vestover Dakota til Rapid City i Black Hills. På turen er vi innom præriebyene Presho og Chamberlain, vi krysser Missouri river, besøker statshovedstaden Pierre, et gammelt nybygger "dugout", The Badlands, Wall, og til slutt ser vi The Black Hills dukke opp i det fjerne.


   Les om dag 8 HER.   Rapid City, Mount Rushmore, og Keystone.
Vi ser oss omkring i Rapid City, besøker presidentene i fjellet på Mount Rushmore, besøker den lille byen Keystone, og finner gamle fine biler.


   Les om dag 9 HER.   Crazy Horse, Custer, og Needles Highway.
Fra vår base i Rapid City drar vi opp til Crazy Horse, besøker den lille byen Custer, kjører Needeles Highway, ser en bison,- og gamle fine biler i dag også....


   Les om dag 10 HER.   Deadwood, Devils Tower, Aladdin,- Wyoming
Vi bor i Rapid City i Black Hills, South-Dakota, og drar i dag til den legendariske westernbyen Deadwood. Videre til Spearfish, og vi tar turen til Devils Tower i Wyoming. Vi kommer til det minste stedet på hele turen, med det utrolige navnet Aladdin.


   Les om dag 11 HER.   Custer State Park, Hot Springs, Pine Ridge, Aliance,- Nebraska.
Vi forlater Rapid City i Black Hills, South-Dakota, og drar gjennom Custer State Park til byen Hot Springs. Vi avlegger Indianer reservatet Pine Ridge og Wounded Knee et besøk, og kommer til byen Alliance i Nebraska, hvor det er full fest.....


   Les om dag 12 HER.   Aliance, Ogallala, Gothenburg, Lincoln,- Nebraska.
Vi er i Nebraska, og drar fra Alliance sørøstover gjennom "the sand hills" til Ogallala. Vi besøker bla. en ekte Pony-Express stasjon i den "svenske" byen Gothenburg, og ender opp i statshovedstaden Lincoln.


   Les om dag 13 HER.   Walnut, Winterseth, Broene i Madison County, Iowa-80,- Iowa.
Vi er i Iowa, og besøker Walnut, Winterseth, broene i Madison County, John Wayne, og Iowa 80, - verdens største truck Stop.


   Les om dag 14 HER.   Pontiac, Illinois, Route66.
Vi er i Illinois og besøker byen Pontiac og kjører Route66 før vi drar hjem til Hillsdale, Michigan.

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.