Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


USA Turen 2005.

  Dette er en reiseskildring fra min tur gjennom den Amerikanske midtvesten våren 2005. Turen gikk i en Chevrolet Camaro gjennom 10 stater med opplevelser av alle slag. USA er etter denne turen det perfekte ferielandet for meg, og som Arnold sier; I`ll be back....



Dag 6. Mandag 16 Mai.  Fra Minneapolis til Mitchell, SD.

   Vi besøker Sioux Falls, Garretson, og Mitchell, og andre prærie-småbyer. Vi går i fotspora til Jesse James, vi blir hilst på gjennom hele Minnesota, og liker oss kollosalt godt ute på den eeeeenorme prærien. Sola skinner og det er godt og varmt.

 Se flere bilder fra turen HER.



   Snart en uke er gått siden landingen på Wayne County Int. Airport i Detroit. Den sjette dagen våkner gutta i kjempegode senger på Hollyday Inn i St.Paul i MInnesota. Sola titter inn gjennom vinduet vårt, og sier at i dag blir det en fin og varm dag. Våryre og ivrige etter å komme seg videre pakker gutta bagen og blir fort reiseklare.

En liten titt ut gjennom vinduet, og vi blir oppmerksomme på bilen til Buford T. Justice stå nede på parkeringa å luure.... US State Trooper. Politi i alle former så vi hele tida. Mange ganger om dagen, og i visse tilfeller var de der hele tia hele dagen. Det føltes slik iallefall. I kontrast til gamlelandet er politiet her så absolutt tilstede. Når man har rent mel i posen synes jeg dette var helt greit. På en måte litt godt å vite at de aldri var langt unna.

Ingar har blitt stoppa et par ganger de åra han har bodd her, og har et godt råd til alle som leser dette og en gang blir stoppa av US Marshall Buford T. Justice: IKKE gå ut av bilen om du ikke får beskjed om det. SITT i bilen med henda på rattet. Politiet her ER TØFFE, og ikke som i Norge hvor de later som de er tøffe.

OK. Vi starter Chevroleten og gasser vestover. Gjennom St. Pål..(?) og Minni..(?)... Reiseruta er satt. Første etappe er Mankato sørvest i Minnesota. Ikke noen Interstate men 4-felt og høy standard. Stor trafikk, og truckerne vrimler rundt oss. Naturlig nok for hovedvegen vestover fra Tvillingbyene blir for mange Interstate 90, noe lenger sør.

Landskapet sørover mot Mankato er noe kupert og vegen går langs en dal. Trea blir grønnere for hver kilometer, og allerede tidlig på morningen er det 20 varmgrader (celsius). Det er så varmt at en blå varmedis farger himmelen i et merkelig lys. Fint. !! Vi når ganske fort Mankato, og fra her skifter landskapet karakter. Herfra og til Black Hills i SD er det ekte midtvest prærie.

   Alt blir større og større, og himmelen ser ut til å forsvinne oppover..... det virker slik, for makan til avstandsopplevelse har jeg aldri opplevd. Det er som å seile på sjøen. Horisonten er i det fjerne, rundt om. Fotoapparatet mitt strakk ikke til, men jeg håper at noen bilder kan formidle den enorme følelsen av "SPACE" her ute på prærien hvor alt dreir seg om landbruk. Våronna var unnagjort her nede, og gårdene lå som svarte tepper innramma med grønne trerekker. Jorda her er jo kjent for sin fruktbarhet, og glinset feit og god i sola.



Det er fortsatt tidlig på dagen og vi føler vi har god tid. Vi har det, vi er jo på ferie... !!! Vi svinger av rett som det er, og får merke at ikke bare landskapet har forandret seg. Det har også folk. !!

I alle småsteder vi var innom hilste møtende biler og folk ute på gata og parkeringa.
Jeg ble tiltalt uttallige ganger på alle de stedene vi svingte innom, bare for å sjå på.... Eks. Hallo, står til .?? En fin dag, ikke sant ?? osv. osv. !! Man svarer sjølsagt etter beste evne.

Folk i Minnesota er kjent for sin vennlighet og høfflighet, og det er ikke overdrevet.
Man føler seg velkommen og man bare må like seg på slike steder. Jeg kan ikke dy meg for å dra en sammenligning hjemmover igjen.... Hvor mange ville snakket til eller hilst på en fremmed ved en bensinpumpe på et hvorsomhelst sted i Norge.. ?? Med hvor fint vær det var, og hvordan det sto til. 0,ingen slik ca.., eller. ?


Jeg likte meg veldig godt, og humøret og sola skinte om kapp. Ta en titt på bildet her til venstre. Alle som vet hva jeg liker, forstår at gutter på godt 40 blir flere titalls år yngre ved å oppleve slike glimt.

Sola skinner, det er godt og varmt, Union Pacific Railroad, truck, US highway, og her sitter man i en Camaro på veg vestover prærien..... Barnslig, ? mulig. sjeleglede, ? JA. !!






   Jeg tar med en liten beskrivelse fra et av småstedene vi var innom. Stedet heter Lake Heron (eller omvendt, jeg husker ikke helt..), og ligger mellom Mankato og I-90. Vi måtte ha bensin, og tilfellet ville at vi stoppet her. Exit til høyre, og bru over Highwayen. Noen hundre meter, og vi ser lange rekker med kornsiloer. Alle steder ser vi digre silo bygg, og også her har farmerne sine coop siloer.

Lake Heron er et lite sted. Det er egentlig ingen skikkelig gate, og knapt asfalt i det hele tatt. Bensinstasjon har de, og vi drar dit. Hver gang vi dro av på denne måten var det som om tida hadde stoppa opp. Det er ikke som i byene hvor mye er hypert moderne og flott. Her ute på bygda er ting annerledes og det som virket i 75 og er i orden, ja det er det ikke noe gæli med det.... slik var det her også. Sjarm og stil i mine øyne.

Vi stoppet ved bensinpumpene. En rekke for bensin, 3 sorter, og en rekke med diesel, til traktor og truck. Ingen biler, men to traktorer, og to gardbrukere. Begge mellom 50 og 60, og like i tøyet. Brune store sko, blå kjeledress, oppbretta skjorte ermer, og traktor cap. Begge to røslige karer som satt på trammen inn til bensinstasjonen. Karene bevåket bensinfyllingen på bilen med Michigan skilt, og hilste med et lett nikk, da vi skulle inn og betale.

Inne i det vi trodde var en bensinstasjon, ble det hele til rett og slett en cafe`. Noe angrer man på, og fra slike steder skulle jeg hatt bilder som minne. Men motet som turist på et lite sted som Lake Heron svikter, og fotoapparatet ligger i bilen.

Inne i lokalet er det to kasser, en til bensin og tilbehør, og en til cafe. Lang disk med smalribbet stående paneler på fronten. Lysebrune. En del hadde glassfront slik at vi så kakene bak. Nam, nam. To smilende gamle damer bak disken som tar betalinga. Ute på golvet står rekker med bord med rød og kvit ruta voksduker på. Rørstoler med brune seter. Blomster i glaset, og en flue og en vifte som surrer lett oppunder taket. En radio spiller en country låt i bakgrunnen. Det lukter en blanding av kakebakst, kaffe, og Camel ferdigrøk.

For folk som meg er dette en kultur-rus jeg går lenge på. De aller fleste rister vel på hodet og skjønner ingenting av dette. Gardbrukerne sitter på trammen enda, og vi rusler bort til bilen. Jeg synes det virker som karene virkelig hadde blitt glade for selskap fra fremmedfolk, og vi burde vel ha satt oss ned med en kaffekopp og prata litt...!!(?).
Fremdeles ikke biler ute på garda, og idet vi drar, hilser begge karene på trammen med to fingre på høyre handa, opp til capsen.

Jeg har prøvd å fortelle om slike opplevelser til folk, men det virker ikke som noen begriper noe i det hele tattt. Her ute er det ikke noe å se, får jeg høre fra folk som har vert i midtvesten før meg. Så det er helt klart. Ikke enig, her er det opplevelser, kultur, og et ekte miljø som bare finnes her. Det er bare å svinge av vegen og besøke tilfeldige småbyer, man blir ikke skuffet.
Jeg kommer gjerne hit igjen. !!!!

   Vi nådde I-90 og ble med trafikken vestover. Vi skulle ned til Sioux Falls, men først skulle vi til Garretson. Vi forlot Minnesota, og prærien fortsatte inn i Sør-Dakota. Vi skulle fort bli klar over at turisme i Sør-Dakota er stort. På den måten at staten satser voldsomt på turist info. og tilrettelegging av alt mulig.

Vårt første møte med Dakota var en turistinfo. stasjon etter bare noen hundre meter over grensa. Service anlegg med bemannet info. desk, toalett, strøkent grønt areal. Vi var innom en liten tur, for å samle brosjyrer og fikk en del tips fra damene bak desken. Skikkelig opplegg var vi enige om.

Første besøk i sør-Dakota var Garretson. Et par grunner til det. På internett hjemme hadde jeg funnet at stedet hadde en viss Norsk tilknyttning, og at sjølveste Jesse James og gjengen hadde besøkt byen i sin tid... vi ville til Garretson vi og...

Vi dro nordover det bølgende prærielandskapet i øst Dakota. Etter noen miles med åkrer ble vi ønsket velkommen til Garretson-skiltet. Nede ved elven lå en liten by pent dandert rundt det klasiske mønstret; mainstreet, og et kryss. Vi passerte et hus med en 4 dørs Chevy 57 i oppkjørslen.

Det er Mandag formiddag, så det er lite folk ute. Vi stopper bilen i mainstreet og ser oss rundt. Rett over gata ligger det en butikk med det klingnede navnet Engebretson`s. Bestefar tipper vi kom fra Norge. Vi går inn og drister oss til å spørre. Joda, de har sine slektninger i Norge, men de som har butikken er ikke her i dag. Damen i butikken kan ringe så kommer de sier hun, men vi takker nei til det. !! Vi takker for oss og rusler nedover gata. En annen butikk heter Rekstad.

Vi myser litt i sola og slapper av i denne bittelille præriebyen. Et par guttunger med kjærlighetpåpinne i munnen kommer sykklende. Hi there.. nice Camaro... sier de, og trør videre. Vi spør en kar om hvor Devils Gulch ligger. Like uttafor byen sier han på østsida av bekken (eller creek som det heter her..)

Vi finner vegen og kommer til en liten skråning der bekken renner nede i en fjellkløft. Stedet kalles Devils Gulch.
En historie forteller at Jesse James og gjengen rømte etter bankranet sitt i Northfield i Minnesota i 1876, og gjemte seg her nede i devils Gulch. En annen sier at bare Jesse James ble jaget av et "posse" etter ranet og kom da hit til Devils Gulch. På et sted der fjellet på begge sider av bekken er på det smaleste hoppet Jesse og gampen over til andre sida, noe som gjorde at han kom seg unnna. Hvem vet. Men at de var her en gang er sikkert.

På turen ut av Garretson finner vi på å stoppe på gravlunden utenfor byen. Årsaken var min nyskjerighet på om det var Norske navn her. Om det var. Det kan se ut som byen og området ble befolket av mye Nordmenn utover slutten på 1880- 90 årene. Vi finner gravsteiner med bla. Etternavnet Dokken og Sandveen på... Ca. halvparten av gravstedene her hadde Norske navn.

Vi kan bare drømme om hvilken tur disse folkene hadde før de kom hit ut. Med ingenting å hjelpe seg med ute på den vindfulle og ubarmhjertige prærien. Vi var iallefall ikke de første Nordmenn i Garretson området.

Vi dro sørover igjen og villle se Sioux Falls. Stedet å besøke der er stedet som har gitt byen sitt navn, nemlig The Falls. Elva renner gjennom byen og var før den hvite mann kom et yndet fiskested for Lakota indianerne.

Med oppdyrking og byen Sioux Falls ble det ved fossen bygget en mølle for å ta imot korn fra åkrene i denne delen av Dakota. (En titt på "Mine bilder" anbefales) Selve byen var ikke i min stil, så vi snek oss opp på I-90 igjen, og satte kursen for dagens endereis, - Mitchell.


   Min stil var derimot Mitchell. Litt lenger mot vest, og et stykke nord for I-90. Ikke av de minste, men absolutt ikke noen storby heller. Nydelige byggninger som oser atmosfære... Breie fine gater, og i hovedgata ligger hovedattaksjonen sjøl : Mitchell Cornpalace.

Byens townhall er dekorert med fantasifulle bilder laget av Corn, eller Mais som vi sier, og andre grønne vekster. De lager ny dekor for hvert år, og denne tradisjonen er nå over 100 år gammel. De trekker en del folk opp fra Interstaten til dette. Sjølve byen har en ganske høy standard ser det ut til.

Vi kommer hit utpå kveldinga og får oss rom på motell i byen. Vi sjekker byen og litt rundt før vi tar en matbit. Farmer så langt vi ser, og det er både åker og en del kveg på gardene bortover. Vi drar inn i byen når mørket kommer sigende på.

Vi finner et matsted like over gata for Mitchell Cornpalace. Et harry lite sted dekorert i western stil med alle mulige ting fra tiden da det "begav sig.." Vi skal ha Bison-burger, finner vi ut, og Miller Light, - sjølsagt.
Bison er nå for tida både ville og i oppdrett, så vi får burger fra en bison. Gode diiigre svin med alt attåt.

Vi eter oss gode og mette, slapper av, og tilbringer kvelden på Bison Inn i Mitchell og mimrer over dagens storslåtte opplevelser ute på prærien. Vi er enige om at vi liker oss her ute ......

Neste dag drar vi fra Mitchell og vestover Dakota til Rapid City i Black Hills. På turen er vi innom præriebyene Presho og Chamberlain, vi krysser Missouri river, besøker statshovedstaden Pierre, The Badlands, Wall, og til slutt ser vi The Black Hills dukke opp i det fjerne ...... så følg med ...

Se flere bilder fra turen HER.


  Les om dag 1 HER. Flyreisen, Detroit, og Hillsdale Michigan.

  Les om dag 2 HER. Hillsdale til Chicago. Med stopp i South Bend og Kenosha.

  Les om dag 3 HER. Fra Kenosha til Green Bay. Vi besøker bla. Port Washington og får se en skikkelig bilsamling.

  Les om dag 4 HER. Fra Green Bay til Chippewa Falls. Vi besøker bla. Lena og Norway. Vi krysser de store skoger og "farmer land" i nord Wisconsin.

  Les om dag 5 HER. Fra Eau Claire til Minneapolis.
Vi besøker Stillwater, vi treffer en ekte hot-rod, vi kommer til St.Paul og Minneapolis, vi svir visakortet på "The Mall" og er på Hooters restaurant.


   Les om dag 6 HER.   Fra Minneapolis til Mitchell, SD.
Vi besøker Sioux Falls, Garretson, og Mitchell, og andre prærie-småbyer. Vi går i fotspora til Jesse James, vi blir hilst på gjennom hele Minnesota, og liker oss kollosalt godt ute på den eeeeenorme prærien. Sola skinner og det er godt og varmt.


   Les om dag 7 HER.   Fra Mitchell til Rapid City.
Vi drar fra Mitchell og vestover Dakota til Rapid City i Black Hills. På turen er vi innom præriebyene Presho og Chamberlain, vi krysser Missouri river, besøker statshovedstaden Pierre, et gammelt nybygger "dugout", The Badlands, Wall, og til slutt ser vi The Black Hills dukke opp i det fjerne.


   Les om dag 8 HER.   Rapid City, Mount Rushmore, og Keystone.
Vi ser oss omkring i Rapid City, besøker presidentene i fjellet på Mount Rushmore, besøker den lille byen Keystone, og finner gamle fine biler.


   Les om dag 9 HER.   Crazy Horse, Custer, og Needles Highway.
Fra vår base i Rapid City drar vi opp til Crazy Horse, besøker den lille byen Custer, kjører Needeles Highway, ser en bison,- og gamle fine biler i dag også....


   Les om dag 10 HER.   Deadwood, Devils Tower, Aladdin,- Wyoming
Vi bor i Rapid City i Black Hills, South-Dakota, og drar i dag til den legendariske westernbyen Deadwood. Videre til Spearfish, og vi tar turen til Devils Tower i Wyoming. Vi kommer til det minste stedet på hele turen, med det utrolige navnet Aladdin.


   Les om dag 11 HER.   Custer State Park, Hot Springs, Pine Ridge, Aliance,- Nebraska.
Vi forlater Rapid City i Black Hills, South-Dakota, og drar gjennom Custer State Park til byen Hot Springs. Vi avlegger Indianer reservatet Pine Ridge og Wounded Knee et besøk, og kommer til byen Alliance i Nebraska, hvor det er full fest.....


   Les om dag 12 HER.   Aliance, Ogallala, Gothenburg, Lincoln,- Nebraska.
Vi er i Nebraska, og drar fra Alliance sørøstover gjennom "the sand hills" til Ogallala. Vi besøker bla. en ekte Pony-Express stasjon i den "svenske" byen Gothenburg, og ender opp i statshovedstaden Lincoln.


   Les om dag 13 HER.   Walnut, Winterseth, Broene i Madison County, Iowa-80,- Iowa.
Vi er i Iowa, og besøker Walnut, Winterseth, broene i Madison County, John Wayne, og Iowa 80, - verdens største truck Stop.


   Les om dag 14 HER.   Pontiac, Illinois, Route66.
Vi er i Illinois og besøker byen Pontiac og kjører Route66 før vi drar hjem til Hillsdale, Michigan.

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.