Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


Å få virkeliggjort en drøm.


   Z900 eier Arnt Egil Aune er forfatter til denne fine fortellingen om tilfeldigheter og andre ting som vekket gamle drømmer om en Kawa Z900 til live.


   Fra før i serien "Å få virkeliggjort en drøm" har vi

"Del 1,- Gjensyn med en drøm" , og "Del 2, - Handelen".

  Her kan du lese "Del 3, - Det første året".



Del 4, - Det første året.

   Bilveien er blitt bar, vårsola har begynt å gjøre en skikkelig jobb, men på gangveien jeg må forsere for å komme til det forgjettede landet ligger isen tykk. Nei, nå skal faen dundre meg elendigheta bort! Hver anledning blir brukt til å hogge is. Gamle kjerringer med tvilsomme lårbein er nok riktig fornøyd med innsatsen min, og andre synes vel det er snodig at sola har tatt så veldig akkurat rundt der jeg bor. . .

Endelig kan Z'n trilles frem. Batteriet er nyladet og klart men forgasserne har ikke helt våknet etter dvalen ennå. En dæsj eller to med startgass slenger dem imidlertid hodestups ut av senga, her er det værsågod bare å våkne! Motorlyden har jeg beskrevet tidligere i soga, og her er den igjen, grov, herlig og bestemt, rett og slett en fryd. Bensinskvetten på tanken fra i høst blir etter prøvestarten ofret til Moder Jord til fordel for nyere dråper fra kanna, og olje og filter erstattes. Prøvetur!!!

Vi rusler pent avgårde, nyter følelsen av å sitte skrevs over dyret og kjenne at det lystrer. Motoren drar oss lett og greit opp bakken hjemmefra, opp til Riksvei 4 og åpent lende... De som har sykkel selv kjenner den følelsen årets første tur gir. Istedet for å gi meg ut på omstendelige følelses-forklaringer til dere som ikke skjønner hvordan dette kan føles, velger jeg i skrivende stund minste motstands vei og sier at dere gir jeg blanke faen i! (Men på den annen side så leser dere vel heller ikke denne fortellingen.) Turen går innom nærmeste bensinstasjon. Tanken må fylles helt opp og lufttrykk i dekkene sjekkes. Jeg er nå klar for å møte våren, mens de på bensinstasjonen antagelig synes jeg er litt tidlig ute...

O' store Far er grei med oss denne våren, og sørger for at været holder seg fint, og stadig varmere. Jeg tenker med gru tilbake på da jeg hadde den forrige sykkelen min, som nå er en del år tilbake i tid; jeg har aldri i mitt syndige liv sett så mange regnværsdager som det var de årene der. Lurer på hva Fader'n mente med det, kanskje jeg burde sendt Tor Erling Staff på'n for å få ryddet opp litt?

Denne våren har antagelig Staff vært oppom en tur, for været er stort sett upåklagelig. MC-Partnerne er en tur innom lommeboka mi igjen, for i tillegg til at jeg har mistet innmaten i speedometerwiren legger jeg merke til at fordekket har fullt av små sprekker langs siden. Servicen er fremdeles upåklagelig selv om de den ettermiddagen jeg valgte egentlig ikke hadde folk å avse til dekkskift. Vi tar en liten dugnad på det og ting ordner seg.

Midt på sommeren skal så det store skje; i begynnelsen av juli skal sykkelen få hilse på brødrene sine, vi skal på Z1-treff! Blaker er stedet annethvert år, og årene imellom holdes treffet på ulike steder i landet. Eldstesønnen, Z'en og jeg tusler avgårde, vi bor ikke så langt unna Blaker så det får bli med en dagstur. Riktig spennende dette her, å få se de andre syklene, og hva slags typer som eier dem. Vi ankommer treffplassen, som ser riktig bra ut, hilser og orienterer oss. Folk slår av en prat med en gang. "Den jævla Kawaspesialisten" - ja, han kaller seg faktisk det! - har salgsstand, og vi rusler bortom for å shoppe litt, bl.a nytt tenningslås og litt Kawa-lektyre. Etterhvert er det tid for å line opp syklene, det skal være utstilling og premiering. Sykkelen min befinner seg blant de øverste tredjedelene, og det synes jeg er greit nok. Men den som blir Best in Show og beste originalsykkel DEN ER FIN DEN!!! Helt utrolig strøken, den er så totalt blank og feilfri at den definitivt kan spises! Det kastes veeeldig lange blikk etter den. Skal bli morsomt å treffe dem igjen neste år, tror det blir på vestlandet et sted. Da blir det nok telt, overnatting og øl på meg også...Watch out hardanger-brudar...

Noen uker senere blir vi invitert med på treff langt pokker i vold inni Finnskogen. Nå ligger det vel allerede i invitasjonen ganske tydelig i kortene at på det treffet vil det være minst 98% Harley'er, men jeg vet råd. Blir de for store i kjeften tar jeg av det ene sidedekselet og viser dem at på innsida står det "Made in USA". Håper bare jeg i så tilfelle tar av det rette dekselet i farten da, for inni det andre står det "Made in Japan"...

Eldstesønnen får være med på denne turen også, jeg har en solid overraskelse til ham nå. Vi kjører i følge med en nybakt Ducati-kjører fra Fåvang (takk for turen Frank!), og etter første lille stoppepause kommer overraskelsen,; guttungen skal få lov å prøvekjøre! Hva slags følelser som raser gjennom en 16-åring i en sådan stund er jo ikke så godt å si, men far som for første gang tar plass bakerst på salen er nok en smule nervøs... Turen går imidlertid veldig bra, guttungen kjører som en gud og far får bestemme farten... De siste kilometrene inn mot treffplassen kjører vi i følge med en Boss Hoss. Å, vet du ikke hva en Boss Hoss er? Motorsykkel med V-åtter det vet du, er så vanlig det at... ehhh... Stakkar'n stopper vel for hver andre mil for å fylle bensin, vil jeg tro, men lyd, krefter og macho-style, det har'n. Skulle du ha lyst på et slikt monster finner du fabrikken i Dyersburg, Tennessee i "Sambandsstatane". God tur.

Vi slipper å rive av sidedeksler i fullt sinne, Z1 er godtatt i HD-miljøer. Det er veldig mye folk på treffet, som fortjener skryt for god organisering og trivelig treff. Skikkelig, levende musikk har de, og flust med mat og drikke å få kjøpt. Det dukket riktignok opp en svenske som ble enda mer svensk etter å ha fått i seg alkohol, men det påstås at de er mennesker noen av disse også... Høydepunktet for både guttungen og meg var nok da han fikk prøvekjøre HD'en til brodern, med meg og bankkontoen bakpå. (Det med kontoen var klar beskjed fra brodern, at det var bare å kjøre, men skjedde det noe med sykkelen ville det gå på min konto og delene var dyre...) Så avkommet fikk rimelig klare meldinger fra meg om å holde seg konsentrert! Istedet for å "begive oss udi festlivet med fyll og spætakel" vendte vi snuten hjemover ved midnatt. Så selv om akkurat den turen ble både lang og kald så klarte jeg forhåpentligvis å holde ved like illusjonen om at han far er en stødig kar...

Nå er vi langt uti høsten kommet, ja faktisk så ille at vinteren er i nærheten av en eller annen dør. Drømmen min står utenfor her i påvente av en god vask før vinterdvalen. Så blir det å gå og kaste lange, hengivne blikk etter den igjen da, og klappe på den og trøste oss begge med at i andre enden av disse ufyselige greiene vi skal igjennom så er det atter en vår. Og da skal vi være klare igjen, begge to!

Takk for at du fulgte oss gjennom denne fortellingen, der jeg etter fattig evne har prøvd å gi deg innblikk i hvordan det føles å fange en drøm.
Kanskje du lykkes i å fange en du også... Lykke til!


25. oktober, Arnt Egil Aune.







Del 3, - Det første året.

   Været er pent, det ser ut til å bli en koselig tur hjemover. Og guttungen har allerede bestemt tempoet med "Du skal vel ikke kjøre så fort pappa. . .?" Neida, her skal det være ren nytelse for alle parter. Vi rusler pent avgårde i retning nærmeste bensinstasjon, dyret må ha suppe. Ååååå, for en fryd å gli gjennom svingene i makelig fart. Her er det ikke bare sykkelen som er "King of the road".

Vi ankommer suppestasjonen med følelsen som John Wayne på hesteryggen, pistolmunningen på bensinpumpa (riktignok) peker oppover til den er rett over påfyllingshølet. Ikke en bensindråpe skal besudle lakken. Vi cruiser videre i retning hjemmet. . . .

&%€#"!! (uttrykk brukt ved kortvarig, brå, sjokkartet opplevelse), var det tenningsfusk?!? Det var "noe" der! Ørene stritter som på en olm schæfer, det var noe. Vi kommer til et gatekjøkken, og svinger innom for å ta en sjekk. Men først tar vi en stor is for å feire kjøpet (det synes guttungen er helt greit, og for min del like mye for å kjøle ned barken...)

Vår første motorsykkel-beundrer kommer bortom et par minutter senere og slår av en prat. Jeg blir på en måte litt forundret, men ved ettertanke vet jeg jo at det er nok ikke bare jeg som liker disse syklene, de var jo drømmen. . .


En sjekk av pluggkabler og div. avslører ingen årsak til fuskingen. Selgeren sa riktignok at han brukte kun ett bensinmerke pga kvalitetsforskjeller, og jeg har selvfølgelig fylt på et annet. Så kresen kan da ikke svinet være? Vi tusler videre, og turen går greit i vår søndagsfart. Vel hjemme må verktøyet frem, tennpluggene er ikke ille, men kunne vært bedre. Hektisk telefonering påfølgende mandag; forsikring skal ordnes, registrering, hvem selger plugger? osv.

Å stikke innom en moderne bensinstasjon å spørre etter noe sånt er bare dumt, disse er bare betjent av lavtlønnede drittunger som definitivt vet mer om cola og potetgull enn om hvor mange hjul det er på en bil. Nei, slike irriterende møkkaplasser er IKKE å anbefale. Det er derimot McPartner på Skedsmokorset! Her var jeg jo innom i vår og beundret gamle Kawa'er. Stedet er et Mekka for Kawasaki-eiere (da kan det vel anbefales for muslimer også, uff da, avsporing). Prissjokket de ga meg første gang jeg var innom sitter litt i magen ennå, men nå EIER jeg jo en slik selv, og vips så føles "alt så meget bedre". Og det har jo vist seg at disse syklene står veldig høyt i pris.

Sykkelen er forsikret og registrert, pluggene er på plass og jeg er klar for langtur. Men er sykkelen det? Første langturen på ukjent maskin føles unektelig spennende. All bagasje må få plass i en ryggsekk, her er det ingen kvalme plastkofferter made in pling-plong. Og hvor kunne nå slikt utstyr vært montert med fire blanke potter som krever sitt? Sørlandet neste.

Motoren går som smør, og bortsett fra det, er første velsmakende opplevelse å kunne kjøre gratis gjennom bomringen i Oslo. Tusen takk til motorsyklistene som aksjonerte ved den daværende Mjøsbru-bommen i sin tid som fikk slutt på betalingstullet for mc'er! Vi glir utover langs motorveien, sykkelen og jeg. Sør for Drammen er det blitt knallfin vei med fartsgrense 100 ( og med litt moms så blir jo ikke det så aller værst...)

Men så (!) er det der igjen! Fuskingen kommer og går litt etter som farten jeg kjører i, sykkelen liker seg best i lovlig hastighet (ikke det at jeg prøvde å kjøre for fort, onkel P., å så langt ifra...) Ved Fokserød (ved Sandefjord) blir det en rast, for å fylle magen og forske på sykkelen. Det viser seg at det sitter en del dritt i bensinkrana, jasså, det var slik det hang sammen! Jeg er noe beroliget på turen videre sørover, men ikke helt... og jaggu begynner den igjen!

Jeg kommer meg nå likevel greit nok til Tvedestrand, til basen, og nå skal feilen finnes! "Næmen hællan dussen", som Yngve Freiholt ville sagt, jeg ser på stiftene. Dette var ikke bra! Disse har visst gjort jobben og vel så det. Damer har alltid spesialverktøy til sånne situasjoner, og det får jeg låne; ei neglefil. Etter det kirurgiske inngrepet med fil, settes stiftåpningen til "halvannen postkorttykkelse", og hjemturen går smooth... Livet kjänns åter härligt.

McPartner'ne får gleden av å selge meg nye stifter, nytt bakdekk, nye bremsesko og Kawa-capser til begge sønnene, samt litt annet stæsj (jenter vet hva det ordet betyr). Dekk og bremser fikser de kjapt på stedet, stiftene vil jeg kose meg med selv, hjemme. Og det er faktisk kos! Dette skjønner de som har ånden (nei, jeg snakker hverken om dårlig ånde eller religiøse trosretninger), det å kunne sette seg rolig ned, bruke god tid (gjerne med en kaffekopp) og montere de nye "prylarna" og vite at alt (vettugt) som blir gjort med sykkelen bare vil gjøre den i bedre og bedre stand.

Kawa'en blir brukt så ofte som mulig utover høsten nå, hver dag til og fra jobb, og småturer om ettermiddagene. Men etter høst vet alle (spesielt mc-førere) hva som kommer. Sykkelen må parkeres for vinteren. Enkelte motorsyklister kjører nok om vinteren også, men jeg nekter å tro at disse motorsyklene er i et kjærlighetsforhold fra eieren. Sykkelen blir bare en maskin som det er fritt frem å voldta (fysj!).

Kawasakien blir stående under et overbygd inngangsparti, så jeg kan se den (og klappe på den!) hver gang jeg går ut/inn. Den blir startet noen ganger i løpet av vinteren, og når det lir utover våren begynner nok naboene å lure litt på meg. Jeg er stadig ute og måker vekk snø og hogger is fra gangveien bort til kjørbar vei. . .

Fortsettelse fra "Det første året" kommer. Følg gjerne med på ferden du også, og føl vårfornemmelsene slå ut i full blomst for meg og Kawa'en. . .


3. september, Arnt Egil Aune.

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.