Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


Jack, Feiern, og Smed`n .


   Dette er en liten historie om 3 karer,
som en liten pjokk på bygda i gamle dager synes var veldig skumle, - og var litt redd......



   Jack, Feiern, og Smed`n hadde et par ting til felles. De var svarte, og de var skumle å se på. Mer enn nok til at vi var litt redde for dem..... Men var de virkelig så farlige.. ??

Dette foregikk på den tiden da vi hadde fått sykkel og verden var stor for en med sykkel. Vi kunne forlate gårdsplassen hjemme, og sykle så langt at vi ikke så hjem... Verden var stor. !!

På den tiden gjorde vi ting som man ikke gjør lenger. Vi festet stive små pappplater med klæsklype på sykkelramma som gikk borti eikene på sykkelhjulet, slik at sykkeln fikk en heftig plapprelyd. Denne lyden skulle forestille lyden fra motorer, antagelig motorsykkler. Jeg ser ikke sykkler med pappmotorer lenger. Dengang var det tøft...

Verden var bedre dengang. Vegen vår var ikke full av hull, og grøfta var ikke full av langt stygt gras, men av fine blomster, som vi plukka med oss ....
Hulla i vegen tok vegvokteren seg av, og graset i grøfta tok kua seg av. Vegvokter ja.... Ikke alle vet hva det var for noe. Vegvokter var en mann som jobbet for STATEN. Norge altså,- han gikk, syklet, eller kjørte bil langs en strekning eller 2-3 på bygda som var hans ansvar og jobb. Denne vegen var hans, og ingen fikk tulle med vegen hans... og ingen gjorde det heller, og vegen var aldri hullete ...

Den tida gikk det ku etter vegen. Mange hadde en ku eller to på bygda, som gikk samme ruta som vegvokteren. Grøfta var renska for langt gras, og fine blomster sto igjen til guttunger på sykkel med pappmotorer.... RRRRRRRRRRRRRRRRRRRR.............. Staten har ikke råd med vegvoktere lenger. Så nå kjører vi på hullete veger med langt stygt gras i grøfta, for ingen har ku etter bygdavegen lenger ....

Vi er vel heldige vi som sykla rundt på bygda den gangen. Som kunne legge fra oss sykkeln i en blomsterskråning og spise ripsbær fra kjørra som sto i vegkanten på en hullfri veg..... Fint vær var det støtt også...

SMEDEN.
Langt borti denne bygdavegen bodde det en smed. Han hadde en liten smide, eller SMIU, som den blir kalt heretter, for vi sa og sier SMIU. Den sto helt i vegkanten, og var svart og grå og lafta i gammelt tømmer, og det kom røyk ut av pipa. Døra sto oppe, og innefra smiua kom det lyder. KLANG, KLANG, KLANG.... alltid tre klanger i slengen, før det kom nye tre klanger.

Inne i smiua var det mørt, vi så bare den digre røde glohaugen som freste og pusta... Glohaugen lyste svakt på en diger blank ambolt som sto like ved. Det var fra denne lydene kom fra. KLANG, KLANG, KLANG.... Smeden hadde en tang som han holdt rødglødende jern med, og med en kjempediger hammer slo han på jernet på ambolten sin.

Smeden var svart, både i klæsdrakt og ellers. På hodet hadde han en Castrol lue uten plast skygge, og svetten randt i det kullsvarte ansiktet. Han hadde store briller som ga gjennskinn av den røde glohaugen, og som ga ham et utrolig skummelt uttrykk....

Denne skumle karen inne i den mørke smiua ble i lang tid beskuet ute fra jordet og inn døra. Men ettersom tida gikk og smeden ikke så så farlig ut lenger, drista vi oss først inn til dørstokken og så inn i smiua. Det lukta rart der. Og det var varmt.
Ettersom tida gikk fikk prøve en mindre utgave av tang og smehammeren, og vi laget til og med pilspisser til pilene våre, som vi lagde av vegvokterens bambus vegstikker. Ja det var barneleka si det tenker jeg. !! Smeden var ikke ikke farlig han, tvertimot en av verdens snilleste smeder.... Smuia står der den dag i dag, Men det lyser ikke skummelt av glohaugen lenger, og ingen hører KLANG, KLANG KLANG inne fra smiua ...

FEIERN.
En annen skummel kar var feiern. Feiern var naboen vår, og han hadde motorsykkel. Tempo 175 som sto i egen hjemmsnekra garasje om natta. Tempo `n ble brukt både sommer og vinter, og feiern hadde kvit hjelm med skinn ører. Ikke nok med det, han brukte tut på ansiktet om vintern. Til alle som ikke vet hva en tut er, så ble den brukt på ansiktet om vintern for å holde kulden ute. Den fungerte faktisk bra, noe som kan forklares med et vakuum fenomen eller to.. tuten var ca. 25 cm. lang gjennomsiktig plast-trakt med omtrent samme diameter som ansiktet. Den ble festet med strikk bak hjelmen, og sto altså rett ut fra ansiktet ... Noe komisk kan vi si.

For feiern ble den på oss gutta med hoppski og hjemmelaget hoppbakke om vintern, ganske skummel. Feiern var svart, sikkert av naturlige årsaker som jobben medførte. Han var svart i ansiket også, og når han kom hjem svart som en feier med tuten på ansiket, så han utrolig skummel ut. Bar et par kvite øyene lyste på et kullsvart ansikt inne i tuten.

Feiern hadde en diger sekk med seg når han dro, og når han kom hjem.. Den så tung ut, og fra toppen stakk det opp rare ting, som så ut som enorme børster. Sikkert godt å ha når man var feier.

Ved flere anledninger så vi sykkelfantomer med pappmotor på eikene feiern i aksjon.
På store hus høye som skyskrapere, (de virket slik på små karer)... kløv feiern opp en småråtten vinglete stige, med sekken i ene handa over skuldra. Oppe på toppen av taket balanserte han bortover på sleipe taksteiner mot pipa og dro fram børsten fra sekken sin...

Vi gutta på bakken sto med gapende storøyde uttrykk og beundret dette uredde råskinnet av en feier langt der oppe.... Dette var skummelt, uten tvil. !! På gardsplassen sto Tempo 175`n. Diger og svart, med rødaktig sal. Bensinlokket blinket standhaftig med sitt fortsatt blanke krom.

På god avstand så vi på at feiern stroppa sekken sin fast på Tempon, og monterte hjelm og tut, før han forsvant i en blå eksossky.... Feiern var vel ikke så farlig som han så ut. Men i ettertid var det jobben hans som virkelig var farlig. Dette var før man pratet om arbeidsmiljø og slike ting......

JACK.
Jack.... Mye skummlere og farligere enn både smeden og feiern til sammen.

They found him in a ditch..
he was not a bitch..
he was brown and black..
so they named him JACK..

Jack var en hund. En liten hund. En liten hund med små føtter. Bittesmå føtter og hengeører. Jack hadde brun og svart pels, og en enorm diger skummel tanngard. Jack bjeffet høyt og lenge på og for det meste som kom inn i hans territorium.

Jack var bikkja til Feiern.

Sammen forsvarte de hverandre i tykt og tynt, og gledesscener om ettermiddagen når Tempon kom hjem med feiern var mange... Vel, Jack var vel egentlig ikke mannevond eller farlig..(tror jeg..) (Det gikk rykter om merker etter Jack`s tanngard i en legg, men beviset holdt visst ikke..) han bar vel på et kompleks skapt av sin beskjedne size....

Jack var ikke bygd for last, men for fart. Speed. Sprint. Kortdistanse. Jack visste å utnytte sin fordel, og var det noe Jack var hekta på så var det RACING. Kappløp altså. Med oss gutta på nabotomta.

Jack bestemte sjøl tid og sted. Han inviterte forsåvidt ikke til Race, men la heller opp til situasjonen som førte til Racing.... Når han så en forsamling med pappmotor befengte tråsykkler på gardsplassen, med dertil passelig med guttunger, var tiden inne til Racing... Jack kom gjennom potetåkern med flagrende ører og hissige bjeff.

En flokk guttunger la på sprang rundt huset. Runde etter runde. Vi forran og Jack bak. Det gikk fort. Den bakerste av oss hadde tanngarden til Jack i hælan, og følte sneven av sin siste time på nært hold.. Jack merket når farten dabbet av, og like før siste runde kom, spurtet han forbi alle, - som om han skulle vise hvem som vant Racet, - og forsvant hjem like fort som han kom.

Senere ble disse kappløpene mer organisert, i.o.m. at vi løp mot Jack en og en, og Jack vant hvert Race. Til sin døyan dag var Jack ubeseiret mester på runden rundt huset i ubestemt antall runder.

Jack, Feiern, og Smeden ga sitt bidrag til små minner som blir med opp gjennom åra, og disse tre skumle gutta fortjener derfor sin egen lille historie på nett. Så kommer vi ikke borti farligere karer enn disse tre, ja da er det ingen fare.....


( Nå får det holde med skrivinga for i dag...)

25. november 2006. Ole M. Nybakken.
(tidligere guttunge med pappskivemotor på tråsykkeln.. rrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr......rrrrrrrrrrrrrrr)

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.