Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


Den tredje timen etter midnatt


   Det er som å tro på Julenissen. Det er et utsagn som blir brukt titt og ofte, helst for å understreke at noe ikke finnes eller er uoppnåelig. For noen av oss er det å tro på Julenissen et resultat av at man har sett Nissen, den virkelige Julenissen…







   Denne historia starter en gang midt på sekstitallet på Fåvang. Vinteren er snørik og kald, og lyden av knirk fra staver og ski er vanlig å høre. Biler finnes det etter vegen, men den gang er de sjeldne og bygda er stillere enn nå for tida.

Brøytebilen var stor og grønn, og hadde tømmerkran bakpå. Plogen var gul og med spissen midt på. Den kastet snøen langt ut på jordet på begge sider av vegen. Sjåføren hadde mørke briller, skyggelue, og grå votter, og han drakk kaffe på Hansens utsalg hver morgen.

Vi småkarene drev ofte ute på ski i løypa eller med kjelke etter vegen. Vegen var fin å ake etter. Det var alltid fint kjelkeføre, og mangt et kappløp ble avgjort på kaldt gnistrende snøføre i minus 18 grader en sen kveld. Skiløypa var ikke oppkjørt av snøskuter, men tråkka av ivrige små skiløpere med både skispor og spor til stavene. Vi bygde hoppbakker også, men vi turde ikke hoppe så mye, eller så langt. Det var like artig å bygge bakken som å hoppe der…

Vi hadde alltid katt på sekstitallet. Grå, svarte, kvite eller røde. Eller begge deler og alle slags farger. Kattunger kom og gikk, og de fleste kattene likte seg aller best i fjøset om natta. Der sov de sine ubekymrede timer i høyet eller oppe på ryggen til storoksen som likte selskap av den varme kattepelsen.

Ei skål med fløte i fjøsgangen var alltid full av fersk fløte, som et slags reserve spiskammer for kattene. De fanget både mus og en og annen småfugl, i tillegg til mer folkelig mat fra kjøkkenet. På eftaen var kattene inne i stua, og la seg gjerne på et fang, og var glade i selskap og litt kløing bak øret.

Vinteren dette året var like mørk og kald som vanlig, og snøen hadde lavet ned i desember måned. Brøytekantene var allerede store og var som en vegg langs vegen. Det var måkt en gang fra huset og ned til fjøset, med plass til folk og katten som alltid fulgte med til fjøset om kvelden. Omsider slutta det å snø, og kulda og klarværet kom med sin svarte himmel som lyste av stjerner.

En måne var på tur opp, og ville bli til fullmåne om noen dager. Dette var tre dager før Julekvelden, og kjøkkenet lukta godt av fersk sylte og hjemmebrygga øl. Pynten var funnet fram og husvasken var unnagjort.

Den samme dagen ble katten søkk borte. Han brukte alltid på å komme og ville være inne når det var kaldt, og så bli med til fjøset om kvelden. Men denne kvelden, tre dager før Jul, dukket han ikke opp. Vi lokka og plystra, men ingen katt kom. Da vi la oss den kvelden tenkte vi på hvor katten kunne være. Tenk om reven hadde tatt den, eller den var blitt overkjørt av en bil… Vi sovna omsider men våkna av at det knirka i snøen utenfor vinduet. Klokka var på streken tre om natta, og det var mørkt og kaldt ute.

Bare månen kastet sine lange skygger rundt hushjørnene. Da så vi skyggen som beveget seg. Vi så en lang skygge som kom fram fra hushjørnet, og beveget seg i retning fjøset. Vi turde ikke å se mer. Vi dro gardina igjen og hoppa under dyna. Vi sa ingenting om det vi så om natta, det kunne ha vært en drøm kanskje? Den andre kvelden og natta var katten fortsatt borte, og vi sovnet mens vi tenkte på katten.

På streken klokka tre våkna vi den natta også. Vi hørte igjen det knirka i den kalde snøen, og vi så den samme skyggen som kom fram fra hushjørnet. Igjen svikta motet, og vi turde ikke se mer…

Vi ikke noe dagen etter nå heller, men tenkte på at man drømmer vel ikke samme drømmen to ganger på rad? Den tredje kvelden katten var borte la vi oss med etter å ha bestemt at bokna vi klokka tre og så skyggen i måneskinnet, da skulle vi se hva det var. Klokka var på streken klokka tre da vi våkna den tredje natta den tredje timen etter midnatt. Vi dro gardina til side, og kikka ut. Knirkinga i snøen kom sammen med skyggen, og vi sto med bare føtter på det kalde gulvet og stirra ut.

Der kom det til syne en mann. Han var liten med lange støvler og genser. Han hadde strikka topplue og votter. Han gikk mot fjøset. Da vi så hva han hadde følge av dro vi etter pusten. Det var katten vår. Mannen stoppet brått. Han snudde seg sakte rundt og kikka opp på vinduet der vi sto bak gardina. Et lite fjes med grått skjegg og med et lite smil om munnen så på oss med klare gode øyne. Katten gikk åttetall rundt føttene hans. Vi turde ikke se mer. Dette var for skummelt. Morgenen etter, på selveste Julekvelden kom far inn fra fjøset tidlig om morgenen. - Se hva som lå i høyet og som da jeg kom inn i fjøset, sa han. Der kom katten spankulerende og slikket fløte fra munnen.

- Han har sikkert kommet seg inn i fjøset, uten at jeg skjønner hvordan. Og det var fersk fløte i skåla hans også, sa far undrende. Vi sa ikke noe, men viste at tre netter på rad, den tredje timen etter midnatt hadde det vært noe ute på gårdsplassen. Den tredje natta klokka tre var det nissen vi så kom med katten og slapp han inn i fjøset. Når noen sier at det er som å tro på Julenissen, tenker jeg på den tredje timen etter midnatt, da jeg så Nissen og katten.

GOD JUL

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.