Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


Lenge leve CD plata ...


   Dagens funderinger er viet gode tanker tilbake til 70 tallet da LP plata sto sterkt og platespillere hadde stift. Og vi gruer oss til den musikalske digitale "fil samlinga" blir en virkelighet.



Tekst: Olem-- 5. januar 2008.



Digital og Analog ...

   Vår moderne hverdag er jo fantastisk å leve i med alle sine digitale funksjoner og metoder. Det meste er vel og bra for de fleste, og vi synes at verden aldri har vært bedre. !(?).

Vi har digitale medier, biler, - fastlegen er blitt digital, og strømregninga kan betales digitalt. Mulig at noen har en digital barbermaskin også. Noe holder seg veldig analogt ennå, slik som dassen. Den er fortsatt slik den alltid har vært,- anal-og.

De mest ihuga moderne mennesker har lommene og bilen og huset fullt av digitale gjenstander. Jeg mistenker til stadighet folk for å ha digitale meninger om hva salgs verden vi egentlig lever i. For eksempel visse politikere.

Vi må fortsatt bevege oss analogt, og vi må ha analogt nok i lønn til å betale for oss, - om så enn pr. e-faktura. Men nå er jo penger blitt delvis, eller helt, digitalisert også ...

Sjøl er jeg innehaver av flere digitale "ting" og har falt til ro med at slik er dagens verden. Men en gang for lenge siden var jeg i psykisk mentalt opprør når LP plata var varslet på tur ut, og den digitale CD skulle overta.

Den overgangen var så vond å svelge at jeg hoppa av min årelange interesse i en slags retrosympati. Den vindskeive LP plata med sin småknitrende gange, og ikke minst sine fantastiske kunstverk av cover, skulle bli borte. !!? Nei, jeg likte det ikke. !!

Med den annonseringen er vi inne på dagens tema. CD plata kontra nedlastbare musikkfiler. Jeg leste for en tid tilbake en artikkel av min "kjære" musikkguru Tom Skjeklesæter i ABC Nyheter. Han skrev en artikkel med navn - Lenge Leve CD Plata, eller noe i den dur.

Dengang på begynnelsen av 80 tallet da LP plata for alvor ble pensjonert og den da, knøttlille puslete CD plata tok over sa jeg lenge leve LP plata.

Da føltes det som alt man hadde av musikk ikke var verdt noe lenger. Det som skulle lages og høres på var digitalt og perfekt. Det skulle ikke lages platespillere lenger, og man fikk ikke kjøpt stift til platespillern sin lenger. Det behøvdes ikke nå, for den digitale avspillingsstråla var uslitelig.

Vil du ble med opp å se på platesamlinga mi ?? ...

Husker du den høytidlige operasjonen det var å snu en LP plate fra side A, til side B. ? Med forsiktig håndlag ble plata grepet med begge hender og med spredte fingre dreid rundt og plasert på senterpinnen på talerkenen.

På de mest analoge platespillerne var det aktuellt å sette armen med sjølve hjernen, - altså stiften, - på en platespiller forsiktig ned på rillene, og høre susinga fra det som skulle komme ut ....

Å høre LP musikk samtidig som man leste og så på coverbilder var en helhetelig opplevelse av artisten. Ikke noe slår et vakket PL plate cover, og gir både et fysisk og en følelsesmessig opplevelse av musikken.

Hva var en platesamling dengang. ? For de som virkelig hadde, eller fortsatt har, - en stor platesamling, så var det hylle på hylle, i metervis.

Effekten av en imponerende platesamling var kolossal, og var utenom å høre musikken som det tross alt var, en fysisk gjenstand. Visuelt og håndfaste gjenstander som inneholdt lyd og var omsluttet av ofte fantasiske kunstverk av et cover.

Å vise fram sin platesamling var like mye som, eller mer, - å vise fram sin bil, dame, rommet sitt, hoppskia, eller Apache sykkelen. Platesamlinga sa mye om deg som person, og du ble identifisert i samme grad som hva slags musikk du samla på. Hadde du hard eller soft musikk, var du en person deretter .... Jeg har en anelse om at dette ikke har samme status i dag. ?

LP plater var å få kjøpt på de fleste plasser, og vi glemmer vel aldri plateracken på Samvirkelaget, eller til og med på Mobil stasjonen. Jeg husker på Mobil sto plater med Sweet, og Nazareth, og Neil Young.

En salgs erstatning for LP plata var kasetten, men den kom aldri til å få noen plass i en seriøs samling. Egnet til bruk i bil, og i mitt tilfelle ble lyden spilt på en Pioneer kasettspiller med innebygd forsterker uten radio, og kom ut via to stk. kassehøytalere i hatthylla, laget i plast og aluminium, trukket med stålgitter over svart nett.

Her er alle LP plater oppbevart "tørt og temperert" og står i påvente av , skal vi si, - bedre tider. En dag, før eller siden, - vil vi kjøre et retroløp uten like, og gå til innkjøp av en splitter ny platespiller med ekte stift.....

Men som vi vet, tok denne lille puslete tingen kalt CD over totalt og lyden ble glasklar, eller som man kan si, glassaktig..... Perfekt lyd uten den minste antydning til noe som helst, bare steril lyd...

Min sideburns prydede musikkhelt Neil Young uttalte av han var motstander av CD lyden, for med den digitale produksjonsmetoden forsvant alle små feilskjer som var med å gi den analoge musikken sitt vinglete, småskakke, krydrede særpreg. Som vi vet er jo ikke Neil kjent for å vere den mest strømlinjeforma personen i verden. Vi vet jo om flere innspillinger som er gjort på direkten uten justering av noe slag, som har gått rett inn i historien som klassikere.... analoge klassikere.

Men CD plata kom og tok over. Vi krøp omsider til korset og ble moderne og digitale. Vi begynte å kjøpe CD plater, og vi må kjøpe mye plater for å fylle opp like mange meter som en LP vegg besto av.....

Men alt var ikke bare velstand. I takt med at det du fikk kjøpt på alle moderne "listebutikker", dvs. hitliste musikk, ble for meg utvalget i artister mindre og mindre. Flere av mine tidligere leverandører av brukbar musikk i form av eksempelvis BTO, Led Zep. og flere tidligere storheter begynte å legge opp, eller falle fra som et bevis på at forskjellig form for røyking slett ikke var sunt....

Enda flere artister gikk ut på dato, men merket det ikke sjøl. Mange som var store på 70 tallet ble ynkelige og patetiske utover 80 tallet, og som en oppsumering ble Bonnie Taylor lansert sammen med Smokie.... Såpestykker med krølla hår....

En tid sto vi igjen med eks. "China in your hand" og videre diverse typer for Pet Shop Boyser, Boy Georger, og Duran Duraner. Svimeslåtte pappfigurer som leverte ren og klar digital søppel. ( I etterpåklokskapens ånd skal vi være med på at "go west.." med PSB er nogenlunde...)

80 tallet ble derfor en musikalsk krise, med noen få hederlige unntak. Men tiden gikk, og sannelig leget den de fleste sår. Vi fikk Bruce Spring... og ikke minst "Old Ways" med Neil Young. Nå har ikke jeg sansen for Bruce, for artister som synger bare en sang, bare med 125 forskjellige tittler liker jeg ikke....

Vil du bli med opp og se på "filsamlinga" mi ... ??

   Dagen i dag,- 5. januar 2008 sier at den nye musikkrevulosjonen er like om hjørnet. Det har den vel vært en god stund, men vi begynner å føle på kroppen at tiden snart er inne. Vi gruer oss.....

Jeg vet ikke hva navnet vil bli, men det går ut på at musikken kan/skal lastes ned fra nettet. Såkalte filer. Musikkfiler i digital klarsnakk. Noen artister går foran og slipper filene sine i hytt og vær, og ungdommen sluker det meste som kommer fra disse rettningene.

Gamle Neil Young ga ut "Living with War" og den ble i tillegg lagt ut for nedlasting fra gubbens nettside. Moderne så det holder.

Utvikling og framskritt og nye tider. Javel. Men skal jeg få lov til å si hva som plager meg her...??? Vi hopper over utgivelsesrettigheter og penger og produksjonsselskaper og distribusjons metoder.

Tenk deg en digital platesamling. !!! Morgendagens Ipodèr kan sikkert romme så mye musikk som en hel vegg i en 70 talls kjellerstue eller gutterom gjorde en gang. !!!

Vi mister muligheten til å si,- skal du bli opp å se på platesamlinga mi eller..."??? Morgendagens platesamling vil ligge i en Parkaslomme eller i midtkonsollen på en hydrogenbil, eller i en kjøleskapmagnet som sier,- play maker ..... Ipod, eller andre Podder....

Spørsmålet; Skal du bli med opp og se på filsamlinga mi eller, -det har liksom ikke samme trøkket. !!

Altså, stutt sakkt. Vi blir ranet for den fysiske håndfaste gjenstanden som i alle år har hatt navnet plate. !!! Plate med en eller to sider, med lydspor. Musikk lagret på en fyssik gjenstand omgitt av cover med tekst og bilder på. !!!

Om all musikk vil bli kun å finne på nedlasting sider på nettet, der du betaler med en eller annen form for Pay Pal, og du får den "Siste plata" til "The Digital Surogates" inn på PC Macken din i løpet av et bredbånds lille hjertesukk.

Da er vi kommet nærme en ny protest aksjon igjen. Får ikke jeg noe å holde fingra i når jeg kjøper musikk, ja da kan det være med hele greia. Jeg forlanger at nettmusikk kun blir et alternativ til den gode gamle CD plata, eller noe tilsvarende, for å strekke meg en smule. !!

Jeg skal ha et fysisk bevis på at musikeren faktisk lever og ser slik ut som på et bilde. Han skal være avbildet, i det minste på debut plata, - og navnet på låtene skal stå på baksida av et eller annet. Det holder ikke med 10 filer i en katalog merket musikk på C: stasjonen på PCèn nei.

Nei, tiden var best da en plate var til å holde i og å bla i. En gjenstand som var laget av et materiale, og som kunne settes inn i, og taes ut av en hylle og bli med i et bevegelses mønster når innholdt skulle lyttes til. Musikk skal nytes i samband med passende sinnstilstand, eller omvendt da ...

Har vi ikke et håndfast bevis å holde i, rent fysisk, som vi kan identifisere musikeren(e) med blir snart musikk upersonlig "lyd". Hva skal ungdommen henge på veggen på rommet da. Før hang det jo bilder av Mick Jagger og innehaver av et av verdens værste navn å utale på engelsk; Keith Rickards, - men med en av verdens største "dicks.." i buksa....

Skal hele greia digitaliseres blir vi snart utsatt for en bransje som inneholder en sann "fake jævel". Alt er fiksa og triksa med og evnt. digitale bilder av den såkalte artisten er pynta på så det holder. Det blir fort slutt på talenter, for den usynlige digitale verden ordner alle avvik.

Upersonlig, smakløst.. (?) og forkastelig. Svartmaling. ?

Hvor går grensen da artister ikke kan vise seg fordi de ikke ligner på den digitale artisten. ? Kan de virkelig synge og spille. ? Blir det slutt på konserter av typen der artisten med et naturlig talent spiller og synger bedre enn på en digital plate. Slik som eks. Willy Nelson og Neil Young gjør. ?? Framtida er ikke lys spør du meg.

Mine funderinger skal ikke oppfattes som dommedagsprofetier, ei heller som bastante.

Neil Young har forhåpentligvis rett. Rock`n roll will never die....

Men noen ganger føles det godt å ha noen minnerike musikalske år på baken, og å stå med ryggen (revva..) mot framtida.....


Som Blodstrupmoen sa; Time Will Show. !!!

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.