Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


Comanche ....


   Min fiktive nabo Arne tar på seg å gå Nisse. Men det går ikke helt etter planen.....
Vi gjør oppmerksom på at alle navn, historien og alt tilbehør er ren diktning (?) , og har ikke rot i virkeligheten på noen måte. !!



Tekst: Olem-- 24. desember 2007.


   Jeg og Arne har en aldri så liten fast Juletradisjon, slik oss imellom. Eller rettere sagt, vi hadde. For vi brukte på å gjøre som snekker Andersen og Julenissen, - å bytte på å gå nisse hos hverandre. Men hans gutter vokste fortere fra denne Nissegreia enn mine to småpiker gjorde. Nå var det noen år i forskjell også, så det var kanskje ikke så rart....

Vi hadde en stående avtale om å gjøre oss i stand i halv åtte tida, og møttes nede i vegen og avtale hvor sekker og gaver sto, og hvordan opplegget var. Så møttes vi nede i vegen etter utført gjerning, og takka hverandre for hjelpa. Mye likt snekker Andersen og den ekte Julenissen, som vi kan fra fortellinga....

Min jobb borte hos Arne og familien var mye tyngre, bokstavelig talt enn den han haddde her hos meg. Arnes gaver var tunge, og mye var nok relatert til hans hobby nede i garasjen. Også guttenes gaver hadde en tendens til å være tunge og vanskelig å håndtere.

Når det kom til Fruens tur til å få gaver var de for det meste små, og mange. I de senere år hadde dette med å kjøpe gaver til Fruen blitt noe problemtatisk for Arne. Arne trives ikke på kjøpesenter og slettes ikke på butikker hvor det selges ting til damer, og det jobber små damer med trutmunn som spør om de kan hjelpe ham....

Så ille var denne fobien at Arne hadde kommet krypende en kveld og spurt om kjerringa skulle til byen med det første. Joda, det skulle hun og Arne hadde spurt pent om hun ikke ville stikke innom både her og der for å kjøpe med gaver til Fruen. Joda, det gikk for det samme det, og Arne hadde med seg en liste som Fruen hadde gjort i stand til ham og guttene.

- Du fæ itte si någgå om at det æ du som ha handla da- , sa Arne og fortsatte med
- Å så fær dæ koste dæ`re vil-.

At kjerringa fikk ekstra oppgaver på butikkrunden sin så ikke ut til å plage henne, men snarere tvert imot. Det kunne virke som om at jo mer, jo bedre. Å kjøpe gaver til Arnes Frue var jo heller ikke noe alle og enhver kunne komme fra med suksess. Hun var av den formening at kvalitet holdt lengst, og som vi vet er kvalitet noe som koster penger. Du får det du betaler for....

Ikke at hun var kravstor og såkalt stor på det, - men hun var meget spesiell i sin stil når det gjaldt å bestemme seg for om hva som var bra og ting som ikke var så bra.

Andersen hadde på en effektiv måte kurert Arnes gutter for den barnslige troen på Julenissen her et år. Han hadde noen dager før Jul fortalt guttene at i år fikk de en gave som var på deling. Guttene hadde ikke helt skjønt hvordan bestefaren deres kunne vite det, for det var vel noe som Nissen ordnet. !!!

Fruen hadde eksplodert på Andersens prat om at julegaver var noe han kjøpte og ikke Nissen, og at i år fikk guttene gave på deling. Siden dengang ble det slutt på å gå Nisse hos Arne, og deres gaver lå nå under treæt eller var allerede på plass, enten i huset, eller i garasjen ....

Da Andersens gaver ankom den Julen, kom guttenes gave på deling, - på en biltilhenger, - i form av en snøscooter. Et svartlakka monster med gule flammer på hver side, og blankt grovt eksosrør ut på ene sida. Andersen fortalte at han hadde kjøpt den av en reindriftsame et sted i Finnmark, og at Scooteren vistnok gikk noe fryktelig fort.
Samen hadde solgt scooteren til Andersen fordi han måtte sitte inne et år for "forrettninger" han hadde gjort uten at staten hadde fått vite alt om hva som hadde foregått. Andersen var en mester i spore opp slike ting, og med bekjentskaper over hele landet, - om ikke hele verden, så var det alltid noe å kjøpe, eller selge.

Men med snøscooterens ankomst i garasjen forsvant guttenes tro på Julenissen, og tiltroen til sin bestefar ble ytterligere forsterket. På den motsatte sida ble Fruens mistro til Andersen ytterligere svekket. Andersen og Arnes Frue hadde aldri gått spesiellt godt ihop, og episoden med scooteren var enda et ledd i prosessen som pågikk i negativ rettning, dem i mellom.

Arne hadde ikke sagt noe fra eller til på hverken snøscooteren eller Fruens eksplosjon over Andersens vellykkede forsøk på å fjerne guttenes tro på Nissen. Men vi kan lett tro at Arne likte bestefarens gave til sine smågutter like mye som guttene sjøl gjorde.

En kveld vi var i gang med vask og pyntinga til den forestående julehøytida, sa kjeringa;
- Du fær gå bort åt om Arne å spørrja om n` vil gå Nisse åt jentom du nå - .
- Nå mæ eingong -, sa jeg.
- Jaha, dæ æ itte så mye hjølp ti de leill, så du kein ta de en tur nå - , sa hun.

På trappa til Arne lyste det som vanlig godt av deres noe overdrevne julebelysning, og da jeg ringte på dørklokka hørte jeg lyden av bjelleklang, melodien altså, - og Arne kom ut og åpna....

- Nei, ere itte naboen, kom inn da guut, oss sitt å ser på Julefilm, e å gutan- , sa Arne.
- å, ere alt Julefilme på fjernsyn alt nå - ? undret jeg.
- neida, men oss ha filme på plåte da væt du - , sa Arne
- kå ere døkk ser på da gute - , sa jeg og kikka bort på guttene som satt i soffaen. Guttene hadde like hettegensere og olabukse med 3" oppbrett på leggen.
- bilfilm- , sa de nesten i kor, uten å ta øynene bort fra skjermen.
- "Siste natten med gjengen" - , sa Arne, e ha sett`n hondre gongo, å gutan like å sjå på`n døm au -, sa Arne.
- dæ æ`n frakk film guut, mye bra bil der- , sa Arne og øynene glødet som på en noe mindre guttunge...
- n` e`n tøffing han John Millner - , sa Arne og så ut som han drømte seg litt bort i et sekund eller to.

"Siste natten med gjengen" hadde jeg sett en gang også, men det ble vel med den ene gangen. Hos Arne var den en gjenganger skjønte jeg, og ikke rart i det, for en slik film var nok midt i blinken for Arne og gutta. Denne John Millner som Arne nevnte var en av hovedpersonene i filmen, og var vel han med den gule gamle bilen, såvidt jeg kunne huske.

- du, e vart sendt over mæ e spørsmål e Arne - , sa jeg prøvende.
- æææ, du vil itte gå Nisse åt jentom Julkveilln -, sa jeg.
Guttene så på hverandre og småhimla med øynene og syntes nok at det var noe tullgreier for småbarn.
- jauda, e ska sjå om e finnat nissedrakta mi, så ska e ta me`n tur mæ sekka e vettu`- , svarte Arne.

Vi drakk skikkelig kokekaffe fra kjel og sil fra gamle blåmalte kaffekopper som Arne hadde kjøpt på auksjon for noen år siden. Sjå her, maken åt koppom som`n bestefar hadde, hadde han sagt,- da han viste meg røverkjøpet han hadde fått tilslaget på.

Vi avtalte tidspunkt og hvor jeg skulle sette sekkene med gaver, og klargjøre for en effektiv utdeling av gaver til jentom, kjerringa og svigermor. Et par dager før Julekvelden traff jeg Arne på butikken og spurte om han hadde funnet fram Nissedrakta.
- ææm, jaara, e ha funne någgå - , sa Arne og så ut som han ikke hadde helt kontroll på alt...
- men, dæ årne se dæ vetu`- , sa han.
- å du, sa jeg-, ikke den vanlige vinterlua på toppen da, og tenkte på den gamle grønne topplua til Arne....
- neida, e har rau luve au e - sa Arne.

Dagene gikk og Julekvelden kom like brått på som hvert år. Middagen ble spist og svigermor og kjeringa og jenton ordna maten av bordet mens jeg organiserte sekkene med gaver ute i gangen og gjorde alt klart til Nissen skulle komme.
Vi var midtveis i en konjakk til kaffe og julekaker da klokken var slagen, og jeg så en skygge ute ved utelampa. Ding, dong, sa ringeklokka, og jentene kniste nervøst.


Nå kommer nissen sa jeg, og ropte, - kom inn Nisse.

Så hørte vi fra gangen en mørk stemme som sa;
- ere nån snille onge her - ?

Vi satt stille uten å si noe og hørte tunge steg fra gangen som nærmet seg åpningen ut til stua. Jentungene fniste og satt urolig i ivrig spenning for hva Julenissen skulle ha i sekken sin....


Det som åpenbarte seg da "Nissen" kom inn i stua hadde skremt livet av en svak sjel, for maken til figur hadde ingen trodd skulle komme med Julegaver.


Nissen hadde riktignok både svarte boots og rød jakke og topplue, men der nissens ansikt skulle ha vært var det en skrekkfull maske som forestilte et indianer ansikt med krokete nese og smale stygge øyne. Den hadde krigsmaling på kinnene i amnge farger, og han hadde langt svart hår.


Jentene skrek ; aaaaaaaaaaaaaaaaaaaa.... og ble stive av skrekk. Skriket vekte katta som lå ved peisen og sov, og da katta så det fremmede stygge vesenet ble hun like redd som jentene og fòr rett over salongbordet så skrull og serinakaker gikk i tusen knas.

Katta satte alle klørne i låret på svigermor som satt i lenestolen, og var på tur opp til munnen med en kafekopp. Svigermor slapp kaffekoppen i fanget da katta satte kløren i henne, og reiste seg med startende brannskader på låret i et høylydt ; auuuuuuuuu ååååå.......


Kjerringa som akuratt hadde tatt en nipp av konjakken fikk drammen i vrangstrupa og hosta og harka konjakk så det sprutte ut over både kjole og gulvteppe. Sjøl skvatt jeg så jeg ble både stiv og målløs.

I noen sekunder ble det helt stille i stua, før jeg fikk summa meg, og reiste meg og gikk med forskremte skritt bort til "nissen"¨


- Hva faen er det du har på deg Arne- , kvisket jeg i øret på "nissen" - du skremte nesten ihjel alle her - , sa jeg litt ampert.

- e feinn itte att maska, å e kunn itte gå utta eill - , unnskyldte Arne seg.

Jentene satt bak stolen til bestemora, og turte ikke å komme fram.
Jeg så et gryende raseri i ansiktet på kjerringa og sa til Arne at; - jeg tar over herfra -
- vi får redde oss sjøl før kjerringa eksploderer -
- e gjord så godt e kunne- , sa Arne, og var nok lei seg, men skaden var allerede skjedd. - ja, jeg vet det, sa jeg og sa høyt at ;
- nå skal denne Nissen gå igjen - han hadde gått til feil hus- ...

Kjerringa gråt en skvett og svigermor så stygt på meg resten av kvelden, for det var jeg som fikk skylda for å "ha ødelagt hele Julekvelden" med å ha fått Arne til å gå Nisse.

Men jentene og kjerringa og alle fikk sine gaver og ting roa seg litt smått om senn, og dagene i resten av jula var det meste som normalt igjen. Bortsett fra at jentene våkna midt på natta med mareritt. De drømte om en stygg Indianer...... en Comanche.

Episoden med den mangledne nissemaska hadde kommet Andersen for øre, og som vanlig var så var alt galt morsomt i hans ører, og dette med å skremme både katta og svigermor var ustyrtelig morsomt.

Vårt gode naboskap og vennskap med Arne tok ikke skade, for han hadde han tross alt gjort så godt han kunne.


Untitled

Historier om Arne.


  Comanche.
  Julebordet.
  Bensinstasjonen.   Speedmover 2.
  Speedmover 1.

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.