Velkommen til min hjemmeside...   

Untitled
  HOME
  ARKIV
  OLEM--  
  FÅVANG
  OM SIDA MI
  US TOUR 07
  US TOUR 05
  CHEVELLE 66
  NEIL YOUNG
  HEROES
  MINE BILDER
  GUESTBOOK


Fem-kilometern.


   Vi mimrer litt fra skolevegen vår vinteren 69`, og tar med litt fra vinterens aktiviteter fra den gang...



Fem-kilometern, - skolevegen vår.

   Fem-kilometern. Hva var det. ? Jo det var en skiløype som het fem-kilometern. Rundt omkring i landet var det nok mange slike "fem-kilometere", men min fem-kilometer gikk fra den gang, Nord-Fåvang skole, og sørover bygda over Rørviksjordet, Teigejordet og videre sørover med snusted ca. ved Vardberget. Derfra gikk den tilbake til skolen. Løypa var ikke akkurat perfekt, den gikk over gjerder og gjennom le`, den var litt bratt noen steder.

Hva er så spesiellt med en skiløype. ? For det første; den finnes ikke mer, og for det andre var den min skoleveg vinterstid de første åra på skolen. Fra vintern 69` og utover noen år var denne skiløypa brukt av meg og mange andre som vinterens skoleveg. I 69` var skia fremdeles laget av tre, og var for en stor del brune og breie, og stavene hadde store runde trinser. Vintern hadde gjerne mye snø, og vi husker det var kaldt, svinkaldt. Man glemmer ikke "smaken" av 25 minus, lyden av stavknirk i skiløypa, og måneskinnet en tidlig skolemorgen.... I klæsvegen var det mor som sto for strikkasokker og både votter og lue var av ull og var slettes ikke kjøpt dyrt på en fancy sportsbutikk. Det var vel knapt sportsbutikker i 69`.

De første åra måtte vi gå på skolen, for vi bodde for nærme skolen til å få ta bussen. Det dreide seg allikevel om ca. 2, 5 km. en veg, og vi så vel ikke problemet i å gå den turen, uansett vær eller temperatur. Etter noen år ble reglene for busskyss lempa på, men da gikk det sport i å gå så mye på ski som mulig. Vi fikk utdelt distansekort, eller kilometerkort... fra idrettslaget, og det gjaldt å ha så mange kilometer som mulig for å få utdelt en nål som bevis på hvor aktiv man hadde vært.

Denne skiløypa ble brukt av folk på Fåvang i helgene, og var en mye brukt turløype utover vinteren og våren. Det var færre biler på den tiden, og det var ikke bare for folk å ta bilen å kjøre inn på fjellet for å gå på ski. Dermed kom en lokal skiløype som fem-kilometern til sin rett, og nytte. På 60 tallet var det ikke snøscootere til å kjøre opp løyper, så etter snøfall var det vi som skiløpere som fikk tråkke opp sporet igjen. Men jeg mener å huske at scooteren gjorde sitt inntog en gang på 70 tallet. (?)

Den gamle gode fem-kilometern gikk etterhvert ut på dato, og det hele forflyttet seg over til de nye lysløypene som dukket opp. Vi var med dit også, på kveldstid, men det ble aldri det samme som å gå den gode gamle fem-kilometern vår.....

Hoppbakken.

Når jeg nå først er i gang med skiløyper og vintermimring så passer det bra med en liten historie om gamle hoppbakker også. Like i nærheten av fem-kilometern lå det en "naturlig" liten hoppbakke vi kalte Teigebakken. Den lå i en skråning på jordet på garden Teige. Den var naturlig i den forstand at den var ikke maskinelt bygd, men terrenget gjorde den til en perfekt hoppbakke. Det eneste man gjorde var å bygge opp sjølve hoppet, eller hoppkanten. Det gjorde sjølsagt brukerne sjøl, man var ikke kresen slik den tida.....

Jeg vet den var i bruk på slutten av 60 tallet og litt på 70 tallet, og det var "de store gutta" som turde å hoppe der. Det eneste vi mindre karene gjorde var å kjøre unnarennet, og stå å sjå på når det ble hoppa der..... Jeg husker ikke hvor langt det ble hoppa der, men kanskje bortimot 20 meter ? Jeg husker vi ble bedt om å stå å måle lengda nede i bakken da de verste råskinna hoppet der. For en liten kar var Teigebakken fryktelig stor og skummel, og bare de aller tøffeste turde å "ligge på" i svevet i den bakken.

En smått klassisk historie fra denne hoppbakken har overlevd opp til våre dager. Den skal i følge sikre kilder også være helt sann.... Det var samlet mye folk i Teigebakken, og det ble hoppet lengre og lengre, og den ene etter den andre skulle hoppe lengre enn den før seg...... Til slutt gikk det over styr, og en hopper hoppa bakken ned og hadde så stor fart at sletta ble for kort til å få stoppa på. Det endte med at hopperen kjørte gjennom skigarden som sto nede på enden av sletta, så planker, flis, og snøspruten sto..... en litt eldre herre som sto å så på hopprennet sa; nei nå kjørde`n ihjel se`nå..... Det ble stille i bakken noen sekunder, før skihopperen dukket opp fra snøhaugen ved skigard`n, retta på topplua og sa; Kå langt va de kare...???

Også Teigebakken gikk ut på dato. Ettersom tida gikk ble det stillere og stillere i bakken, og en vinter var det ikke bygd hopp der mer. Det er vel slik det er, noe kommer, og noe går... Men vi er glade vi fikk oppleve den glade tida da sjølgjordt var velgjordt, og alle var fornøyd med det.....

Skøytebana.

En annen vinterraktivitet var å gå på skøyter. Inspirert av TV og alle oppgjøra der mellom Norske og Nederlendere gjorde at vi skaffa oss skøyter. Først skruskøyter. De het det, men ble festa på en vanlig vintersko med reimer. De var fryktelig vinglete og helt umulige å gå på. Men vi vingla og kava og prøvde det beste vi var kar om alikkavel.....

Etter ei tid ble det skikkelige skøyter å få kjøpt. Helt like de som TV heltene gikk på. Vi fikk tak i slike. Med skøytene over aksla og snøskuffa i begge hender var vi på plass på isen ved Bakken Auto. Dette var rundt 1970, og ting så annerledes ut da. Det var bakevjer og småtjern som frøs til om vintern, og ble en perfekt skøytebane. Men først måtte den møkes fri for snø. Det gikk med mange kvelder til snømåking, og alle deltok i ryddearbeidet.

Vi hadde mange sprint mesterskap på isen på nyskøytene våre, og merkelig nok uten så veldig mange stygge fall. Vi var faste deltagere på isen noen vintre, og hmmm... lekser fikk være lekser..... for å gå på skøyter og ski, var artigere. Man glemmer ikke en kveld da det var både snøvær og kaldt, og skøyteløpene gikk for fullt ute på isen ved Bakken Auto. Vi holdt på å sulte ihjel, og vi var kalde. Vi tok omsider kvelden, men skøytene var ikke til å få av foten. Reimene hadde frosset totalt fast, og vi fikk ikke skøyta av. Vi tok fatt på hjemturen med skøtene på, og stabba og snubbla hele vegen hjem, -med skøyter på....
Vel hjemme ble vi plassert under ovnen til opptining, til skøytene var til å få av.


Da var det godt å få hembåkkå kaku med margarin og rauost på til kveldsmat.....

............Dagen etterpå gikk vi fem-kilometern til skolen..... Det var tider......


1. desember, Ole M. Nybakken.

Sidene vises best i skjermoppløsning 1280 x 1024.